Sluttrapporten fra det internasjonale INTERPHONE-prosjektet ble publisert i mai 2010, fem år etter planen. Hoveddelen av rapporten viser 40 % økning av risiko for hjernekreft hos såkalt tunge mobilbrukere, dvs. folk som har brukt mobilen i minst 1640 timer, som tilsvarer minst en halvtime om dagen i ti år. Men vedleggene (appendiksene) viser påfallende høyere tall. En rekke kritikker mot rapporten er fremsatt, for eksempel fra The International EMF Collaborative fra den kjente legen David Servan-Schreiber og fra vitenskapskvinnen Magda Havas ved Trent-universitetet i Canada. Havas påpeker bl.a. at en stor del av prosjektkostnadene ble betalt av mobilbransjen (s. 14-15 i rapporten). Teksten under er hentet fra Magda Havas’ hjemmeside, oversatt fra engelsk og noe forkortet.

Artikkelen Brain tumour risk in relation to mobile telephone use: results of the INTERPHONE international case-control study, som ble publisert i tidsskriftet International Journal of Epidemiology den 18. mai 2010, demonstrerer klart hva som er feil med måten man finansierer, utfører, vurderer og rapporterer forskning på, når det handler om produkter som håver inn milliarder av dollar og setter, i det minste potensielt, milliarder av liv i fare.

INTERPHONE, den største (5117 hjernesvulsttilfeller) og dyreste (25 millioner dollar) studien av mobiltelefoner og hjernesvulst, som involverte forskere fra 13 land, inneholdt alvorlige feil allerede fra starten. Hvem det nå var som designet opplegget, gjorde det slik at det ble vanskelig å finne negative effekter. Til tross for dette ble negative effekter rapportert– 40 % forhøyet risiko for gliom (red. anm.: en type hjernesvulst, vanligvis ondartet) for dem som har brukt mobiltelefon i minst 1640 timer, med høyest risiko for svulst på den samme siden av hodet som man holder telefonen. Med andre ord: De fleste svulstene forekom i den delen av hjernen som var utsatt for den største strålingen, for dem som var eksponert lengst. Og hva gjorde forfatterne med dette resultatet?

De skrev at det måtte skyldes skjevheter og feil i dataene. Hvorfor?

Forskningsdesign for å minimalisere funn av negative helseeffekter av mobiltelefon

Første eksempel: En vanlig mobilbruker ble definert til å være en som ringte minst én gang i uken i minst 6 måneder! Ville du forvente at noen fikk lungekreft av å røyke minst én sigarett i uken i minst 6 måneder? Ved å sette antall samtaler så lavt (minst 24 mobilsamtaler), utvanner man virkningen og favoriserer et resultat som viser null-effekt.

Andre eksempel: Folk som bruker trådløse telefoner, utsetter seg for den samme type stråling, men likevel ble disse personene ikke regnet som “eksponerte” i denne studien. Hvis vi fortsetter sammenlikningen med sigaretter, blir det som å sammenlikne dem som røykte ett sigarettmerke med dem som røykte et annet, og regne den andre gruppen som “ikke-røykere”. Også dette favoriserer et resultat som viser null-effekt. Vi må erkjenne at selv folk som ikke bruker mobil eller trådløs telefon, eksponeres for stråling fra andre brukere, fra mobilantenner i nærheten og fra trådløse bredbåndssendere og trådløse bysoner på et økende antall steder. Så det beste vi kan gjøre, er å sammenlikne brukerne med dem som utsettes for noe som tilsvarer passiv røyking. Men også dette (red.anm.: at ingen lenger er “eksponeringsfrie”) medfører at vi underestimerer den virkelige risikoen knyttet til mikrobølgestråling.

Disse to skjevhetene var så kraftige at sluttresultatet viste at mobiltelefoner forebygger hjernesvulst!

Tredje eksempel: Det tar noen tiår før en voksen utvikler hjernesvulst. Likevel var det bare en liten andel (mindre enn 10 %) av personene i studien som hadde brukt mobiltelefon i over ti år. Du ville ikke forvente å finne lungekreft hos en røyker etter 4-5 år, og på samme måte ville du ikke forvente å finne svulst på hjernen hos en mobilbruker etter en så kort periode.
Fjerde eksempel: Deltakerne var i alderen 30-59 år. Yngre og mer sårbare personer ble ikke tatt med i studien. Denne feilen blir nå forsøkt rettet opp med en ny studie basert på yngre brukere.

Disse opplagte feilene og slagsiden i forskningsdesignen burde ha vært oppdaget og rettet på. Men det ble ikke gjort. Hvorfor?

Hvordan kunne så mange av de ledende forskerne på dette feltet tillate slikt å skje? Ble de lurt av finansieringen, som kom delvis fra nettopp den bransjen som skulle få undersøkt produktene sine? Det var så mange designfeil at sluttrapporten aldri skulle ha blitt akseptert for publisering i et tidsskrift med fagfellevurdering. Isteden burde fagellene, hvem de nå enn var, ha anbefalt å forkaste artikkelen eller akseptere den kun etter vesentlige endringer.

Studien viser tydelig at finansieringskilden (25 % kom fra telekom-bransjen) kan ha effekt på utfallet av en forskningsrapport. Dette har vist seg gang på gang (med mikrobølgestråling og med andre miljøgifter inkl. sigaretter), så hvorfor skulle denne studien være annerledes? Til og med har flere av forfatterne innrømmet interessekonflikter og forbindelser med trådløsindustrien som omfattet mer enn finansieringen av denne studien.

Hvorfor ble rapportens Appendiks 1 og 2 publisert separat i det samme tidsskriftet? Hvorfor var de ikke en del av hovedrapporten? Var det fordi de viste høyere risiko for begge typer hjernesvulst? (Red. anm.: Den andre typen var meningiom, vanligvis godartet.)

Appendiks 1: Hovedrapporten fastslår en redusert risiko for menigiom, eller ingen effekt, ved mobilbruk. Men Appendix 1 viser 84 % forhøyet risiko for meningiom for dem som hadde brukt mobil i 1640 timer eller mer. Personer som hadde brukt både digitale og analoge mobiler, eller telefoner av ukjent type, hadde en 343 % forhøyet risiko for meningiom!

Appendiks 2: I et forsøk på å “rette opp” den “negative trenden”, ble en minirapport med tittelen Appendix 2 publisert som et separat dokument i det samme tidsskriftet. Dette appendikset sammenlikner vanlige brukere som hadde brukt mobil i mindre enn to år (referansegruppe) med dem som hadde brukt mobil i en lengre periode.

Tabellen i Appendiks 2 viser noen forvirrende resultater. Den viser at det er en statistisk signifikant forhøyet risiko (68 %) for utvikling av gliom hos dem som hadde brukt mobil så lite som 2-4 år, og 118 % forhøyet risiko for dem som hadde brukt mobil i 10 år eller mer. I hovedrapporten ble disse kategoriene vist med redusert risiko for gliom! Se de uthevede delene i tabellen med kommentarer.Hovedrapportens 40 % økning i risiko for gliom for dem som hadde brukt mobil i minst 1640 timer, blir til en 82 % økning når man sammenlikner med vanlige mobilbrukere.

Så hva kan vi lære av dette?
Vi lærer at finansieringen kan påvirke resultatet av et forskningsprosjekt uansett hvor mye forskerne prøver å være objektive.

Vi lærer at større ikke nødvendigvis er bedre. Hadde de 25 millioner dollarene blitt gitt til uavhengige vitenskapsfolk i ulike disipliner for å finne de biologiske effektene av mobilbruk, ville vi ha kommet nye lengre enn med INTERPHONE-prosjektet.

Vi lærer at dårlig forskningsdesign gir upålitelige resultater. Selv forfatterne av denne rapporten hevder at den er ikke-konkluderende og upålitelig (siden de påstår at de effektene de fant, skyldes skjevheter og feil i dataene).

Vi lærer at kompromiss er nødvendig for å sette standarder og etablere retningslinjer, men ikke for å bedrive vitenskap. Vitenskapen er ikke komitéarbeid eller konsensus og kompromiss. Majoriteten har ikke alltid rett, og vi har rikelig med eksempler fra ulike fagfelt som kan demonstrere dette.

Vi er for tiden midt i et paradigmeskifte når det gjelder å forstå de biologiske effektene av ikke-ioniserende stråling. Det finnes nå overveldende evidens for at at denne formen for energi medfører biologiske effekter og helseeffekter som ikke kan knyttes til oppvarming. Det vil ikke gå lang tid før ”den gamle skolen” blir erstattet av den nye, og når dette skjer, vil vi se en rask økning i vår forståelse av både de skadelige og de helbredende effektene av denne type stråling. Det er mitt håp at vi også vil få tryggere teknologi og forbedrede retningslinjer for å beskytte av folkehelsen.

For å sikre at dette skjer innen det neste tiåret i stedet for det neste hundreåret, trenger vi uavhengig finansiering av forskning på de biologiske effektene av ikke-ioniserende elektromagnetisk energi. Pengene som blir brukt på forskning, vil bli tilbakebetalt mange ganger med de pengene som vil bli spart på helse- og omsorgsarbeid, på uføretrygd for dem som utvikler eloverfølsomhet, og på forbedret yteevne på arbeidplasser og i skoler.